Han ler, jeg gråter - endelig er vi på vei nord igjen. Mitt nordvendte hjerte skal få bade i ramsalt sjø, padle i smaragdgrønt glitter og puste inn brisen mens jeg kjenner midnattssolen stryker over kinnet. Veien til Lofoten fra flatbygdene på Østlandet er lang med campingvogn på slep, men virkelig verdt det.
Lofoten er en øygruppe bestående av øyene Austvågøy, Vestvågøy, Gimsøy, Flakstadøy, Moskenesøy, Værøy og Røst. Øygruppen ligger nord for polarsirkelen, og vest for Bodø. Det finnes to byer i området, hvor Svolvær er den største med omtrent 4,500 innbyggere. Like nord for Svolvær, på andre siden av Raftsundet, ligger Vesterålen. Lofotens historie preges av fiskeriet og eksporten av tørrfisk. Noen av de unike bergkunst områdene viser at her har det vært folk siden 10 000 år f. Kr. Det er lett å skjønne, at folk bosatte seg her. Det må ha vært tanker om at det var et vakkert sted i tillegg til alle godene med naturressursene. For det finnes andre steder som er mer lettvint å slå seg ned enn her, på dette ville værbitte stedet.
Jentene våre har vært på langtur mang en gang før, og koser seg med det. Det er utrolig hvor mange mil vi kan sluke når de sitter med nesen klistret til skjermen. I pausen må vi jage de ut fra baksetet. Slik er vel den nye barndommen, i stor kontrast til slik det var når jeg reiste på ferie da jeg var liten. Da var det masing, soving, billotto, eventyrkassetter og aktivitetsblader som fikk tiden til å gå.
Allerede på vei over med fergen fra Bodø til Moskenes, slår den ville naturen ved landgangen til Å pusten ut av en. En liten bit av hjertet har blitt lagt igjen for hver gang jeg har vært i Nord, og det er bare her det kan pusles helt sammen. Følelsen av å være hel igjen er god, og både gledestårer og smil gjemmes litt forlegent vekk bak bremmen.
Dagene tilbringes med fiske i krystallklart vann, fjellturer, bading og padling. Kveldene og nettene prøver jeg å forevige gjennom linsen på best mulig vis. En liten følelse av stress smyger seg ett lite øyeblikk på. Denne naturen har jeg bare en liten stund. Jeg prøver å gape over for mye. Selv om jeg er her for å leve i nuet, så røsker det litt i sjela når tankene om at det snart er over kommer.
Vi padler av gårde. Kajakken, båten og tråbåten er full. To hunder, to unger og en haug med familiemedlemmer skal ut til holmene for å finne igjen det lille paradiset vi fant forrige gang vi padlet her. En sandstrand på en liten øy. Et sted få vet om, i hvertfall turister. Vi har med oss fersk nyfisket kveite og torsk i sekken.
Lyden av min egen pust, bølgene som slår inntil kajakken, den salte brisen som rusker i gåsehuden. Det å padle imellom små forblåste skjær og holmer med synet av ville fjell på alle kanter, er en opplevelse jeg unner alle med en iboende naturglede å få oppleve.
Det er lavvann, og vi kommer oss så vidt fremover. Robåten sitter på grunna, og må slepes. Vi hopper i land. Tenner bål. Tilbereder fisk med folie og tang. Hunder og unger koser seg i fjæra. "Sånn skulle vi alltid hatt det mamma", utbryter Vilja med glitrende øyne. Ja det skulle vi tenker jeg. De glitrende øynene som alltid var tilstede da de var mindre, men som det blir sjeldenere å se i hverdagen lenger. Det er for mye mas, også for de små. For lite tid til undring og eventyr, for mye organisert og skjermtid.
Midnattssolen er med oss alle dagene, men opplevelsen av den blir ekstra sterk på Uttakleiv. Denne forblåste stranden er den vakreste jeg har sett. Vill og vakker. Store bølger og rosa skyer farget av midnattssolen. Jeg tilbringer en hel kveld med kameraet her, venter på perfekt lys og fotograferer. Kjenner ikke mine egne fingre eller tær, men det gjør ingenting. Jeg foreviger broren min som balanserer på steiner, og plomper ut i de kalde bølgene.
I halv tre tiden på natten tusler jeg inn mot vognen igjen, og lar lyset, vinden og skyene fortsette dansen uten meg. Jeg skal jo tross alt være litt menneske resten av denne dagen. Jeg kryper til køys, med gåsehud og blå fingre.
Jeg drømmer om Lofoten i midnattssol og vinterstorm, lys og mørke, nordlys, frodige grønne fjell og hvite spisse fjelltopper. Jeg suser nedover med ski. Frostrøyk i munnen og rim i luekanten. Midt i det hele åpenbares en klynge med fargerike hus og rorbuer. Bølger som kommer og går, havis som dannes og smelter. Blikkstille og storm. Kontrastenes land. Værbitte små gleder for enkle sjeler.
Til topps. Neste dag sikter vi oss ut på toppen "Mannen". Bakkene som skal bestiges er bratte, alle fire lemmer tas i bruk. Vi finner etter hvert ut at stigningen har blitt undervurdert av oss voksne, og den ene ungen min får anfall av høydeskrekk under toppen, noe hun aldri har fått før. Det godsnakkes og trøstes. Veien ned igjen må tas fra en annen kant. Vi ser fort at der vi kom opp, der kommer vi ikke ned med trekkhund og redd unge. På toppen finner vi stien. For ett syn! For en lyd. Vinden rusket godt i oss, til synet av sjøgrønt hav på alle kanter.
Jeg inhalerer lufta og utsikten en god stund før vi begynner på nedstigningen.
Turen ble lenger en vi hadde forespeilet ungene denne gangen også. Hadde de visst om alle strabaser som kan oppstå på forhånd, hadde de aldri blitt med. Men alle smilene på vei ned tydet på at mestringsfølelsen tok over, og alle tårer var glemt allerede. Fenris var fornøyd. Hele veien ned ser vi sau i de bratte hellingene. Trekkhunden er på ingen måte sauerein. En mann på vei opp ler. Han spør om jeg driver med ekstremsport, og peker på bikkja som står med stramt bånd, peser og sikler. Han har vel ikke fått navnet Fenris for ingenting.
Ferie på veien. Vi kan stoppe hvor vi vil, la humla suse og drømmene komme. Noen drømmer oppfylles underveis, og nye oppstår. Det magiske landskapet overdøver småkranglingen i baksetet, og jeg dagdrømmer tilbake med bare ben dinglende fra en bryggekant mens jeg gnager tørrfisken mellom tennene. Egentlig har vi oppnådd alt vi ville. Men når vi forlater øyene, merker jeg at enda en bit av hjertet er lagt igjen. Jeg gleder meg bare til jeg blir hel neste gang. På innsiden er planleggingen for neste tur til Nord allerede i full sving.
Film og fotografier fra Lofoten 2020
Comentarios